Skatt

Skatt, økonomiske ytelser, i praksis pengeytelser, som av stat og kommune pålegges borgerne uten at disse får direkte motytelser. Skatters berettigelse er gitt i og med at man anerkjenner staten som en organisasjon, hvor medlemmene er forpliktet til å medvirke til statsformålene. Allerede Adam Smith oppstilte fire grunnsetninger: 1) Skattene må være fast bestemt og frie for vilkårlighet; 2) enhver skatt bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren; 3) oppebørselsomkostningene bør reduseres til det minst mulige; og 4) skatter bør så vidt gjørlig legges på inntekten etter evnen.

Skattene har i dag et tredobbelt formål: De skal dekke fellesskapets utgifter, de skal være et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne og de skal virke styrende på innbyggernes økonomiske atferd. De har også vesentlig betydning for den samlede økonomiske politikk.

Før den annen verdenskrig stilte man vesentlig følgende krav til skatten: et såkalt eksistensminimum bør være skattefritt. For inntekter som går ut over dette minimum bør skatten være stigende etter skatteevnen, som beror på inntektens størrelse og skattyterens forsørgelsesbyrde. Dette kan oppnås ved progressive skattesatser, som i Norge ved beskatningen til staten. Beskatningen bør også ta hensyn til inntektens natur, således bør inntekt av formue rammes hardere enn inntekt av personlig arbeid. Vår formuesskatt tok opprinnelig vesentlig sikte på dette. Videre måtte man stille det krav til skattene at de regelmessig må kunne bæres av inntekten, slik at formuen kan holdes urørt. Skattene måtte heller ikke i urimelig grad hindre ny kapitaldannelse. Etter den annen verdenskrig er imidlertid skattene mer ansett som et ledd i den sosiale og økonomiske politikk som har vært ført med sikte på inntektsutjevning mellom personer og næringer, regulering av næringslivet og dermed beskjeftigelse, bosetting m.m.
Typer skatt

I Norge betales det skatt på formue og inntekt både til kommune, fylkeskommune og stat. Stortinget fastsetter hvert år i statsskattevedtaket hvem som er skattepliktig og skattenes størrelse. Vedtakene har henvisning til lover hvor de nærmere regler er angitt. Kommunestyrene fastsetter hvert år skatteprosenten innen grenser som angitt i loven eller i et stortingsvedtak.

Skatter som blir fordelt på borgerne ved en utskrivning, kalles direkte skatter. Skatter som blir knyttet til visse handlinger (innførsel, forbruk, omsetning m.m.) kalles indirekte skatter. For å skaffe seg inntekter, og for å regulere forbruket av visse varer, bruker staten også avgifter og subsidier. I de senere år har det vært lagt til grunn at uheldige virkninger av høy, direkte nettobeskatning bør begrunne en reduksjon av de direkte skatter, eventuelt til fordel for de indirekte. Det anføres at den politikk som føres på så mange vis virker inntektsutjevnende, slik at direkte skatter ikke lenger er nødvendig i samme grad. Også ved en indirekte beskatning, subsidier og barnetrygd er det mulig å oppnå en ikke liten grad av progressivitet. Det var bl.a. slike betraktninger som lå til grunn for den store skatteomleggingen i 1970.

Kilde: Store Norske Leksikon